Å ha et bein i to kulturer kan både være en fordel og en ulempe. Man kan være heldig med å ha muligheten til å vite mye interessant om to ulike kulturer og få en forståelse for andre meninger og levemåter, men man kan også komme ut for misforståelser og usikkerhet om hvordan man skal oppføre seg, og hvilken kultur de skal følge fra tid til annen. Et godt eksempel på disse utfordringene er filmen ”East is East” som ble produsert av Leslee Udwin og Alan Wands i 1999. Filmen handler om familien Khan som er en britisk-pakistansk familie som bor i et arbeiderklassestrøk i Salford i England året 1971. Pakistaneren George har giftet seg med briten Ella, og sammen har de fått 7 barn. Barna sliter med identiteten sin fordi de stadig vil gjøre faren fornøyd med å følge hans kultur, men de blir også opptatte av den britiske kulturen siden det er der de er oppvokst. Tidlig i filmen skapes det en stor konflikt mellom faren og eldste sønnen som blir utsatt for tvangsekteskap, men som velger å stikke fra det hele. Dette gjør George svært opprørt, og han mener at sønnen ikke lenger er en del av familien, og påstår at sønnen ”er som død for ham”. Videre får vi konflikter med at minstesønnen ikke er omskåret, og at sønnene sniker seg ut for å gå på bar med britiske jenter, noe som er imot farens regler. Moren Ella derimot støtter barna sine fullt ut, og prøver å gjøre det lettere for dem alle. Dette er George heller ikke noe særlig begeistret for, og finner ut at han skal gifte bort sine to neste sønner. Men siden sønnene selv ikke vil være en del av det, blir det en stor konflikt mellom disse to kulturene. For George er det viktig at familiens rykte er godt, mens Ella kun er opptatt av at alle skal ha det bra og trives.
Selve filmen har en komisk overdrevenhet som bygger på både fordommer og etnosentrisme. Man kan se hvordan britene ser på familien Khan med fordomsfulle blikk. George selv er veldig etnosentrisk. Han ser på sin kultur som mer verdifull og den britiske kulturen skal ikke få samme tilgang på livet til barna slik som den pakistanske kulturen skal. Selve filmen viser godt hvor stor innflytelse foreldrene har på barna og hvor store forventninger som kan settes. Dette kan være et problem for mange barn og unge. Man vil ikke skuffe foreldrene, men man vil heller ikke skille seg ut. Hvis man tar utgangspunkt i hvordan det er å komme til Norge eller være født og oppvokst i Norge med for eksempel muslimske foreldre. Hvor mye kan du tilpasse deg den norske kulturen uten å tråkke over noen grenser innenfor din egen familie? Det kan ikke være lett å bli satt i en slik situasjon uansett hvor gammel du er. Om du går på skole vil man ofte bare være seg selv, men man vil kanskje heller ikke skille seg ut. Hvordan skal dette kunne bli mulig når man lever i den verdenen vi lever i? Skiller du deg ut med en annen hudfarge, vil du en eller annen gang garantert få en kommentar angående det. Vi lever i en verden full av fordommer og noen mennesker er ikke villige til å endre på sin mening. Hadde det vært flere kulturrelativister her i verden tror jeg mange konflikter kunne vært unngått. Det gjelder å sette alt i sammenheng og ”se ting innenifra”.
En måte for "Man Show" å vise hvor overfladiske nordmenn kan være og hvordan fordommer blir sett på her. (Lite seriøst)
Kilder:
Lærerverk for programfaget Kommunikasjon og kultur (KK1)
http://www.dvdhuset.no/servlet/dvdhuset.filmforklaring?VareID=650
Bildet er hentet fra Flickr
