"Fahrenheit 9/11"

Dokumentaren ”Fahrenheit 9/11” ble gitt ut i 2004 i regi av Michael Moore. Den baserer seg på den verdensomfattende hendelsen der to passasjerfly styrtet inn i World Trade Center 11. sept. 2001. Men denne dokumentaren har en helt spesiell vinkling; hva gjorde George W. Bush i forhold til denne hendelsen?

Bush fremstår som usympatisk og ynkelig mann i sitt arbeid som president, etter at Moore har vinklet på hendelsen. Og Bush’ talentløse opptreden under 11. sept. hendelsen, gjør at Moore velger å ta utgangspunkt i hvordan livet til Bush var før han ble valgt til president. Som vi vet er han sønn av en tidligere amerikansk president, og dette mener Moore har sydd puter under armene hans, i tillegg til at han har hatt tidligere forbindelser med familien bin Laden. Moore mener Bush tidligere kunne sett denne hendelsen komme, og i tillegg fått utrettet noe! Men Michael Moore tar tak i andre temaer i dokumentaren også. Han stiller spørsmål ved militære utsendelser til Irak, og bruker spørsmål som går direkte til seeren ved å appellere til pathos. Det stilles spørsmål som handler om hvordan familier skal kunne holde sammen når så mange amerikanere blir sendt til Irak for å kjempe om frihet. Det er altså ikke et så stort personangrep på Bush som man skal tro i starten av dokumentaren, men det er selve konteksten rundt systemet i USA.

Logos er også en appellform vi ser mye til i ”Fahrenheit 9/11” ettersom det tross alt er en type dokumentar. Det skal handle om fornuft, og seernes intellekt. Dette er en måte for Moore å fremstå som en troverdig person i dokumentaren, altså det å appellere til ethos. Ved og hele tiden stille oppsiktsvekkende spørsmål til seerne under hele filmen, skaper dette de reaksjonene Moore vil ha!





Dokumentaren ”Fahrenheit 9/11” er oppsiktsvekkende når Moore greier å trekke trådene i Bush’ arbeid som president i USA, samt skape reaksjoner blant seere. Og det han treffer mest på er nok hans bruk at pathos. Ved å stille de rette spørsmålene, får han den oppmerksomheten han søker! Jeg vil heller ikke kalle dette en typisk dokumentar, selv om den inneholder en hel del fakta. Det som skiller den ut er bruken av ironi gjennom hele filmen, og vinklingen på temaene Moore tar opp. Man ser på denne dokumentaren mer humoristisk enn andre tidligere fremstillinger!